PUBLIC HEALTH THROUGH COLLABORATIVE INNOVATION – SOCIAL INCLUSION IN SPORT AND PHYSICAL ACTIVITY

Introduction
Social inequality in health encompasses wicked problems that has proven challenging for public sector to effectively solve on its own (Enjolras & Wollebæk 2010; Donnelly & Coakley 2002). Hence, in order to combat social inequality and exclusion in health, collaboration across public, private and volunteer sectors is needed (Milbourne et. al. 2003). In particular, combating social exclusion in participation in sport and physical activity is a central part of the Norwegian government’s public health work. This is also a main political aim of the Norwegian Olympic and Paralympic Committee and Confederation of Sports, the largest volunteer organization in Norway. On this background, the aim of this study was to investigate collaborative efforts between public sector and volunteer sport organizations aimed at increased social inclusion in participation in sport and physical activity.

Methods
32 public sector employees were interviewed. The sample consisted of employees in the public health sector both at a county level and at municipality level. Twenty-six public health coordinators from different Norwegian municipalities were included in the sample. Additionally, eight political and administrative leaders in public health at a county level were interviewed. Central topics in the interviews included: (1) issues of social exclusion in public health locally and regionally, (2) collaborative efforts with volunteer sport organizations, (3) effects of such collaborations, and (4) challenges and advantages with such collaborative efforts.

Results
The main findings in this article indicate that public sector actors view collaboration with volunteer sport organizations as a valuable resource for public health work aimed at reducing social exclusion in physical activity. While public sector does initiate a number of collaborations with volunteer sport organizations, these collaborations mainly entail public sector agencies providing funding for local sport clubs. However, the development, implementation and sustainment of activity measures are left to the volunteers in the sport clubs.

Discussion
The results indicate that while public sector does value collaboration with volunteer sport organizations, few of these collaborative efforts can be characterised as collaborative innovation. Furthermore, there is a substantial lack of resources to evaluate the effects of such collaborations. Therefore, it stands to reason that a majority of Norwegian municipalities lack insight into the effects of their collaborative efforts with volunteer sport organizations. Changing conditions for volunteer sport organizations, such as increased commercialization and professionalization, along with a changing political climate, suggests that sport organizations and public sector agents may need to develop new ways of collaborating if the aim is to combat social exclusion in physical activity and sport participation effectively.


Paper written by Anne Tjønndal, presented at the 23d Annual Congress of the European College of Sport Science, Dublin 04.07-07.07.2018

Advertisements

Identifying motives for engagement in major sport events: The case of the 2017 Barents Summer Games

Abstract
Purpose:

Major sport events are facing increasing demands. These events are no longer “just” about sport, but are now expected to be sustainable, multicultural, democratic and convey specific political values such as “unity,” “identity” and “peace.” The increasing demands on major sport events place local hosts in a difficult situation, accommodating both the organization of the sport competitions and the ideologies connected to
these events. The purpose of this paper is to identify motives for engagement among stakeholders of the 2017 Barents Summer Games. Furthermore, it investigates how and in what ways these motives are conflicting, and what the consequences of conflicting motives of engagement can be for the development of innovation in major sport events.
Design/methodology/approach:

The empirical data in this study are derived from one year of ethnographic fieldwork, focusing on participant observations of the planning and execution of the 2017 Barents Summer Games.
Findings:

The analysis identifies key economic, socio-cultural, political and athletic motives for
engagement among six different stakeholders involved in the games. Additionally, the results indicate how there are both conflicting economic, socio-cultural and political motives for engagement among the stakeholders. Finally, the analysis illustrates how conflicting motives for engagement constitutes an innovation barrier for major sport events.
Research limitations/implications:

The study is based on ethnographic fieldwork of the planning and execution of the 2017 Barents Summer Games, a major sport event in the Barents region. The Barents region is
characterized by its unique nature and vulnerable environment, with wide tundra areas in the north and extensive boreal forests zones in the south. The region represents an area as large as Poland, Germany, Netherlands, Belgium, France (mainland) and Spain (mainland) together, totaling 1.75m km2. Several indigenous peoples and minority groups live in the region, such as the Sami and the Komi. Hence, the context of the study is quite unique and the results may not be transferable to other major sport events with regional significance. Originality/value – Previous research on motives in major sport events have focused on motives and motivation for engagement among volunteers in major sport events. The paper contributes to this research field by studying motives of engagement among stakeholders from private, public and volunteer sectors in a major international sport event with regional significance.
Keywords: Collaboration, Innovation, Sport organizations, Barents games, Barents region, Major sport event
Paper type: Research paper


 

Full paper available here: https://www.emeraldinsight.com/doi/pdfplus/10.1108/IJEFM-09-2017-0052

Risiko ved tidlig topping og idrettens samfunnsoppdrag

Debatten som har pågått i Avisa Nordland den siste tiden om topping og talentselektering i barne- og ungdomsidretten, og mer spesifikt i fotballen og Bodø/Glimt handler om to viktige, men ulike tema.

For det første handler det om hvordan man utvikler gode idrettsutøvere (i dette tilfellet fotballspillere), og hvordan man kan legge til rette for at lovende ungdomsutøvere skal mestre den krevende overgangen til seniornivået. Det andre, og minst like viktige temaet, handler om idrettens rolle i (lokal)samfunnet.

I et intervju med Avisa Nordland peker talentforsker Stig Arve Sæther (NTNU) på noe av den potensielle faren ved å selektere idrettstalenter for tidlig: «hvis man plukker 12-åringer og tror de kommer til å være de beste 20-åringene, så bommer man. Det er lite dokumentasjon på at dette fungerer».

Likevel skriver ANs Stein Sneve i sitt Apropos «det er ingen tvil om at tidlig topping gir bedre fotballspillere». Det er ikke dokumentasjon til å støtte et slikt utsagn i en norsk idrettskontekst. Derimot finnes det mye idrettsforskning som har dokumentert risikoen ved tidlig topping i idretten.

Tidlig topping og selektering øker sannsynligheten for at det som ofte kalles for ‘relativ alderseffekt’ skal inntre. Den relative alderseffekten (RAE) brukes av forskere for å beskrive et bias, eller predisposisjon, for å velge ut barne- og ungdomsutøvere som er født tidlig på året som ‘talenter’.

Forskning har vist at blant unge utøvere kan den fysiske utviklingen og modningen variere ekstremt, noe som igjen ofte gir utslag som en fordel for de barna som er født tidlig i kalenderåret. Praktisk betyr dette at når trenere tror de velger er idrettstalent, er det egentlig et barn med et fysisk, kognitivt og fysiologisk ‘forsprang’ på lagkameratene de velger ut.

Tidlig topping kan videre lede til selvoppfyllende profetier blant trenere. De utvalgte ‘talentene’ får ofte mer treningstid, tettere oppfølging fra klubb og bedre trenere med bedre kompetanse og kvalifikasjoner. Er det da ‘talent’ som gjør at disse utøverne utvikler seg raskere og bedre sammenlignet med sine jevnaldrende? Resultatet av slike seleksjonsprosesser blir fort at trenere og klubb klapper seg selv på skuldra for å ha valgt de riktige utøverne, når de egentlig bare har lagt til rette for bedre sportslig utvikling for en utvalgt gruppe barne- og ungdomsutøvere.

Faglig er det derfor grunn til å stille spørsmål rundt hvorvidt tidlig topping skaper gode idrettsutøvere. Det er ingen selvfølgelighet at tidlig selektering er den beste eller eneste veien til toppidrett på seniornivå.

Den andre delen av denne debatten handler om idrettens rolle i samfunnet. Politisk er det liten tvil om hva idrettens samfunnsoppdrag er. Store deler av statsstøtten norsk idrett blir tildelt årlig er basert på idrettens bidrag til folkehelsen. Organisert idrett skal bidra til folkets fysiske aktivitetsnivå. I den siste idrettsmeldingen til Stortinget vektlegges særlig at norsk idrett skal være for alle og at ingen skal ekskluderes.

Forholdet mellom topp- og breddeidrett er mye debattert, men forskningsmessig lite dokumentert. Det hevdes på den ene siden at breddeidrett er grunnlaget for toppidrett.

På den andre siden er det en allmenn oppfatning at toppidrettsutøvere er forbilder som motiverer barn og ungdom til å være fysisk aktiv gjennom organisert idrett.

Men hva skjer med motivasjonen til barna som ikke blir utpekt som ‘talenter’? Hvordan påvirker toppidrettens logikk deres idrettsglede og aktivitetsnivå?

Mantraet om at ‘topp skaper bredde’ er det flere norske forskere som sår tvil om. Det er få idretter som opplever økt rekruttering når enkeltutøvere hevder seg internasjonalt.

Toppidrettens selekteringsmekanismer bidrar heller til å skyve barn og ungdom vekk fra organisert idrett gjennom å fortelle dem at de ikke er flinke nok til å spille.


Publisert i Avisa Nordland og Rana No, 18.08.2017


 

Boksing, Kvinner og OL

Boksing har tradisjonelt vært tett tilknyttet menn og maskulinitet. I Norge kan det virke som dette har endret seg de siste årene. Hovedårsaken kan i stor grad sies å skyldes Cecilia Brækhus og hennes suverenitet som verdens beste profesjonelle bokser.

Nylig bokset Brækhus foran et fullsatt arena hjemme i Bergen. Hun er fortsatt ubeseiret, og er den første som har klart å samle alle fem verdensmesterbeltene. Brækhus har blitt fremhevet som en viktig årsak til at forbudet mot profesjonell boksing ble opphevet desember 2014. Uavhengig av hva man mener om profesjonell boksing er det liten tvil om at Brækhus har endret hva mange nordmenn forbinder med boksing. Mens boksing i stor grad forbindes med menn internasjonalt, vil nok Brækhus være det første nordmenn flest tenker på når temaet boksing kommer opp.

Idrett er en mektig symbolsk samfunnsinstitusjon, og en samfunnsarena hvor sentrale verdier, normer og maktstrukturer kontinuerlig reflekteres, feires og diskuteres. Idretten snakker derfor også kontinuerlig om kjønn og kjønnede betydninger i samfunnet. Derfor er holdningsendringene toppidrettsutøvere som Brækhus er med på å skape et viktig bidrag for å fremme likestilling, både i og utenfor idretten.

Selv om Brækhus har bidratt til at koblingen mellom ‘kvinner’ og ‘boksing’ er den største selvfølgelighet i Norge, er kvinnelige boksere i stor grad marginalisert internasjonalt. Spesielt i amatørboksing har likestilling for kvinnelige utøvere en lang vei å gå.

Frem til 2012 var boksing den eneste olympiske sommeridretten hvor kvinner ble nektet adgang. De Olympiske Lekene i London i 2012 ble derfor historiske når kvinneboksing endelig fikk innpass på det olympiske programmet. Til sammenligning har herreboksing vært en olympisk gren siden OL i St Louis i 1904.

Når kvinnene endelig slapp til i den olympiske ringen innebar dette kun et minimalt antall utøvere. I London 2012 fikk kvinnene bare konkurrere i 3 vektklasser. Normalt konkurrerer kvinner i 10 ulike vektklasser. For herrene er alle ti vektklassene på det olympiske programmet. Kvinnene ble tildelt 12 plasser per vektklasse i OL 2012, mens de største vektklassene for herrene hadde hele 28 plasser. Dette betyr at i OL i London fikk 36 kvinnelige boksere fra hele verden delta, mot om lag 250 mannlige boksere.

Etter OL i London hadde mange håpet at antallet vektklasser og utøverplasser for kvinnene ville øke til OL i Rio 2016. Dette skjedde ikke. I fjorårets OL var det fortsatt bare 36 kvinnelige boksere som fikk delta.

Kvinnene har fått innpass i en idrettsarena som de tidligere var utestengt fra, men bare minimalt. Det fåtallet som har sluppet til i den olympiske bokseringen er der under forhold de har liten mulighet til å påvirke selv. Debatten rundt hvorvidt kvinnelige boksere skulle tvinges til å bokse i skjørt under OL i London 2012 er et skrekkeksempel på dette.

Nylig offentliggjorde den internasjonale olympiske komite (IOC) programmet for Tokyo 2020. IOC lover verden «a more youthful, urban and gender equal Olympic Games». Overordnet gir IOC et mer likestilt OL for kvinnene. Tokyo 2020 vil ha den høyeste kvinnedeltakelsen i de Olympiske Lekenes historie med hele 48.8%. Dette er gledelige nyheter for alle som støtter verdiene norsk idrett og idrettspolitikk er tuftet på.

Også kvinneboksing får et løft i Tokyo. I samarbeid med det internasjonale bokseforbundet (AIBA) lanserte IOC at kvinneboksingen skal øke med 2 vektklasser i 2020. For å ikke øke antallet utøvere i OL totalt vil herrene miste to av sine vektklasser. Konkret betyr dette at 44 av utøverplassene overføres fra herrene til damene. Det er trist å se at herrene mister to av sine vektklasser for å gjøre plass til kvinnene, men selv med disse endringene er kjønnsubalansen betydelig i olympisk boksing. I 2020 vil kvinneboksere ha 80 plasser, mens herreboksere vil ha ca. 205. Dette er Tokyo 2020, de mest likestilte olympiske lekene noensinne.

Utenfor OL har AIBA introdusert to nye konkurranseformer for sine eliteutøvere: World Series Boxing (WSB) og AIBA Pro Boxing (APB). Disse internasjonale elitekonkurransene er utelukkende for mannlige boksere. Slik jobber AIBA på en side for større inkludering av kvinner (gjennom OL), og på den andre siden bidrar de til å opprettholde marginaliseringen av kvinnelige utøvere med egen praksis i WSB og APB.

Inkluderingen av kvinneboksing i OL i 2012 representerte et viktig første steg mot diskrimineringen av kvinneboksere internasjonalt. Økningen med 2 vektklasser i Tokyo 2020 er et godt steg nummer videre. Jeg håper at denne utviklingen fortsetter slik at kvinneboksere kan ende opp med like mange utøverplasser som sine mannlige kolleger i OL i fremtiden. Jeg håper også at IOC og AIBA vil fortsette å jobbe for like vilkår og muligheter for kvinnelige og mannlige utøvere, slike begge idrettsorganisasjonene har uttalte politiske mål om gjøre.


Publisert i Dagens Næringsliv, 12.07.2017