Journeymen, Health Risks and Commercialization in Professional Boxing

Arguments against professional boxing are usually based on medical or ethical premises. There is little doubt that competing in boxing or other combat sports involve some level of health risk. However, medical research does not provide unconditional or unquestionable proof that the health risks of boxing are significantly greater than in other full contact sports such as ice hockey or American football (see studies by Bianco et al., 2013, Gessel et al., 2007, Loosemore et al., 2007 and Viano et al., 2005).

Ethically, the management of these risks is a matter of consent. As stated in LFHV’s manifesto, when men and women enter into boxing matches or engage in sparring, it is not without expecting to be hit in certain ways and with specific degrees of force. In other words, boxers consent to these “violent” acts of fighting. This holds true for both AIBA boxers and professional boxers. However, there is an important distinction between AIBA boxing (e.g. Olympic boxing) and professional boxing.

While AIBA boxing, like sport in general, is based purely on a meritocratic principle; athletic achievement alone should decide who the champion is, and the competition should (at least in principle) be open to everyone. This is the case in AIBA boxing and most other professional sports. Through European, Asian, African, American and World Championships, you have to qualify to compete in the boxing event of the Olympic Games. However, in professional boxing this meritocratic principle is absent. The reigning champion does not automatically face the number one contender in their weight division. Their opponent is often decided by a number of factors, such as which opponent can generate the most commercial interest and revenue, or who the champion (or their management team) sees fit to fight. In professional boxing, athletic performance is not the only criteria, but is just one of many other influencing factors. In this sense, professional boxing is not organized in the same way as other elite sports.

In an interview with Channel 4 News, Mark Turley – the author of “Journeymen”, states: “People assume boxing is a sport, and it isn’t. It is a business”. In his book, he describes the story of journeymen in professional British boxing. These are modern-day boxers who lose professional fights for a living. For every young boxer with an impressive fight record, there are at least a dozen journeymen lurking in the shadows. The implicit understanding is always that the journeyman is not fighting to win. Journeymen in professional boxing exist to help build impressive winning statistics of fighters who boxing promoters are looking to turn into ‘the next big thing’. Consequently, should the journeyman happen to win, boxing promoters might stop booking him/her, meaning they might lose their livelihood as a professional boxer. For instance, British journeyman Johnny Greaves fought 100 times in his career. He only won four of his fights. In order to survive as a journeyman, professional boxers like Greaves must learn to fight and lose without getting hurt. As Greaves states when interviewed, “There is a way to lose, believe it or not. You can lose well, or you can lose badly”. Losing badly means being knocked out in a fight; a knock out means that the journeyman is not allowed to fight for four weeks, which could cost him much-needed income. Knockouts also imply greater risk of head injuries, damaging the career as a professional journeyman.


The entertainment logic and commercial principles of professional boxing makes this part of professional combat sport more showmanship than true sporting competition, at least when comparing it to the AIBA boxing based on the principles of the Olympic Movement. Unsurprisingly, there are no journeymen in Olympic boxing.

Discussing the ethical differences between sport-based fighting and violence, the journeymen of professional boxing represent something of a grey area. Journeymen can fight as frequently as once a week, and while many appear to successfully manage a career in losing fights, this aspect of the sport has produced some brutal tragedies. Deaths in the ring, or shortly after fights, have long been a part of professional boxing. While deaths also have occurred in Olympic-style boxing, these are, alongside serious injuries, more frequent in professional boxing (see Gems, 2014 for an historical overview). When journeymen are fighting more regularly than other professional boxers are, it stands to reason that their risk of developing traumatic brain injury is higher, simply because most sport injuries occur in game/competition scenarios.

While professional journeymen consent to being hit, just as any other boxer does, the competition is not always fair and their boundaries are not always respected. In this sense, their fights do not always constitute mutually respectful competition. The journeymen’s stories are often purposefully ignored, yet they represent the reality of the boxing business. Is it fair competition when a champion-to-be faces a boxer who knows he is booked to lose? When uneven fighters are matched against each other in professional boxing, it is problematic because it poses an increased health risk for the journeymen. These practices also challenge the notion of professional boxing as ‘sport’, because the match-making appears to be based more on commercial interests than on athletic achievement, skill and performance. Yet the practice of using journeymen to advance the careers of up and coming fighters is widely accepted as a part of professional boxing.

Writing this post, my main point has been to draw attention to these ethical, and sporting distinctions between professional boxing and AIBA (Olympic) boxing. My experience as an Olympic style competitive boxer is that generally, people have little knowledge of these differences, although they have large-scale consequences for the athletes participating in these different forms of competitive boxing. For me, Olympic boxing represents a sport in line with the LFHV campaign and manifesto, while professional boxing is just as much entertainment and business, as it is sport. More research is needed on the ethical and moral implications that the use of journeymen has for professional boxing. There is also a need for knowledge about how the frequent fighting patterns of journeymen – as well as their intention to lose – relates to health risks in the ring. On that note, I would like to end this text with a quote on the darker sides of professional boxing by the American author Thomas Hauser:

“The business of boxing… is the red light district of professional sports, an area marked by greed and corruption, rife with shifting alliances and private wars; a world where promises take funny bounces, and one is best to heed the referee’s warning – ‘protect yourself at all times’” (Hauser, cited in Heiskanen, 2012: 44)

Originally published on


I skjæringspunktet mellom sosiologi, idrett og samfunn

I anledning 50-års jubileet til International Sociology of Sport Association (ISSA) skrev professor David Rowe (Western Sydney University) flere tekster om idrettssosiologiens utvikling og beskrev hvordan sport har gått fra å være et marginalisert emne til å bli en naturlig del av sosiologien. Rowes tekster har vært utgangspunktet for Norsk sosiologisk tidsskrifts temanummer ‘Sport’.

Nummeret har som mål å løfte frem empiriske og teoretiske analyser av hvordan sosiologi, samfunn og sport henger sammen i Norge. Temaredaktør Hans Erik Næss (Westerdals School of Arts, Communication and Technology) innleder nummeret med en introduksjon om sosiologi, idrett og samfunnsanalyse. Her beskriver Næss fire tema som har vært gjennomgående i Rowes tekster om idrettssosiologiens historiske utvikling.

Videre består nummeret av fire fagfellevurderte artikler, et essay og to bokanmeldelser. I dette sammendraget vil jeg se nærmere på to av artiklene.

Misforhold mellom idealer og realiteter i organisert idrett

Professor Kolbjørn Rafoss (UiT) og Professor Jan Ove Tangen (Høgskolen i Sørøst-Norge) har skrevet artikkelen ‘Den norske idrettsmodellen – i utakt med tiden?’.

I artikkelen drøfter Rafoss og Tangen hvorvidt den norske idrettsmodellen er egnet for dagens samfunnsforhold. Gjennom analyser av statlige idrettsmeldinger, kommunale delplaner og idrettens egne handlingsplaner identifiserer forfatterne det de beskriver som fire underliggende kjerneoppfatninger om norsk organisert idrett: 1) idrett og fysisk aktivitet skal være for alle, 2) flere idrettsanlegg betyr mer aktivitet, 3) fysisk aktivitet og idrett gir bedre helse, og 4) topp skaper bredde. Disse oppfatningen utgjør, ifølge Rafoss og Tangen, grunnpilarene i den norske idrettsmodellen.

I sin analyse viser Rafoss og Tangen hvordan det er et misforhold mellom idealene og realiteten knyttet til disse kjerneoppfatningene i den norske idrettsmodellen. Blant annet peker forfatterne på at trening på egen hånd i langt større grad aktiviserer befolkningen enn hva den organiserte idretten gjør, hvor private treningssenter, turstier og større utmarksarealer er de mest brukte anleggene til trening og mosjon. Rafoss og Tangen argumenterer også for at påstanden om at topp skaper bredde er lite dokumentert forskningsmessig.

Helhetlig gir artikkelen innsikt i noen av de komplekse utfordringene norsk organisert idrett står ovenfor i dagens samfunn. Forfatterne argumenterer for at mens relasjonen mellom staten og idretten har i liten grad endret seg siden 50-tallet, har endringer i befolkningens anleggsbruk og aktivitet skapt et misforhold mellom idrettspolitikkens helsemål og befolkningens aktivitetsmønster.

De største helsegevinstene av fysisk aktivitet i dag hentes utenfor den organiserte idretten. Avslutningsvis oppfordrer forfatterne til en kritisk refleksjon over hvordan endring av idrettspolitikk kan skape betydelige positive konsekvenser for befolkningens fysiske og idrettslige utfoldelse.

Klasseforskjeller i ungdomsidretten

I artikkelen ‘Ungdom, idrett og klasse: Fortid, samtid og framtid’ undersøker Åse Strandbu (Norges idrettshøgskole), Elisabeth Gulløy (Høgskolen i Sørøst-Norge), Patrick Lie Andersen (NOVA), Ørnulf Seippel og Håvard Bergesen Dalen (Norges idrettshøgskole) den klassebaserte rekrutteringen til ungdomsidretten i Norge over en periode på 60 år.

Deres analyse av forskning på klasseforskjeller i ungdoms idrettsdeltakelse viser en utvikling fra store klasseforskjeller i idrettsaktivitet på 1950-tallet, til minkende forskjeller på 1980 og 1990-tallet. Derimot peker forfatterne på tegn til tydeligere klasseforskjeller i studier fra de siste ti årene. Som forklaring på denne urovekkende utviklingen trekker forfatterne frem tre prosesser som kan tenkes å bidra til en mer ekskluderende ungdomsidrett: 1) profesjonalisering, 2) økende kostnader og 3) krav om mer intensiv foreldreinvolvering.

Å drive med idrett innebærer høye kostnader, og jo mer involvert man er, jo høyere blir kostnadene. Ungdom i familier med dårlig råd har derfor begrensede muligheter til idrettsdeltakelse. Forfatterne drøfter hvordan økende kostnader for barn og unges idrettsaktiviteter presser større grupper ungdom ut av den organiserte idretten.

Profesjonalisering er det andre utviklingstrekket forfatterne bruker til å beskrive dagens ungdomsidrett. En økende alvorliggjøring av idretten krever ressurser og høy innsats. Dette gjør det vanskelig for ungdom å delta uten store kostnader i form av penger, tid og kunnskap.

Den siste ekskluderingspraksisen forfatterne trekker frem er økt foreldreinnsats. Her er det lite norsk forskning forfatterne kan støtte seg til, og hvorvidt krav om mer intens involvering fra foreldre er en ekskluderende faktor i norsk ungdomsidrett virker usikkert.

I sin artikkel setter Strandbu, Gulløy, Lie Andersen, Seippel og Bergesen Dalen søkelys på viktige utfordringer knyttet til sosial ulikhet og ekskludering i organisert idrett. I deres konklusjon fremhever forfatteren at idrettens viktige posisjon i jevnalderfellesskap og gleden ved deltakelse er i seg selv er viktige nok til at man må sikre tilgang for alle som vil. Barrierer knyttet til økonomi og klassebakgrunn er vanskelige å legitimere idrettspolitisk.

Et temanummer med bred lesergruppe?

Samlet sett gir temanummeret Sport innblikk i noe av bredden av teoretiske, analytiske og tematiske inngangsvinkler i norsk idrettssosiologi. Innledningsvis skriver temaredaktør Næss at det norske fagmiljøet i idrettssosiologi har vært fragmentert, det er nok fortsatt tilfellet.

Likevel, som Næss skriver, har fagpersonene i dette fagmiljøet gitt viktige bidrag til å samfunnets helhetsbilde. Det gjør også bidragene i dette temanummeret. Det oppfyller sine mål om å løfte frem analyser av sammenhenger mellom sosiologi, sport og samfunn, og om å initiere ideer til hvordan feltet kan utvikle seg videre.

Temanummeret vil kunne appellere til en bred lesergruppe, også utenfor idrettssosiologiens fagmiljø. Artiklene jeg har fremhevet i dette sammendraget belyser viktige utviklingstrekk og samfunnsutfordringer knyttet til helse, politikk og sosial ulikhet. Dette er tema som skaper bred sosiologisk interesse.

Norsk sosiologisk tidsskrifts temanummer ‘Sport’ byr på faglig påfyll og inspirasjon til norske og skandinaviske idrettssosiologer, samtidig som det kan vekke interesse for å velge idrett som empirisk felt for sosiologer fra andre interesseområder. Introduksjonen, artiklene og essayet byr på grundige analyser, gode refleksjoner og aktuell problematikk i norsk idrett.

Jeg kan også støtte meg til Daniel Arnesens bokanmeldelse av Bjørn Barlands bok «Fortellinger om doping og kroppskultur» og anbefaler alle med interesse for skjæringspunkter mellom idrett, sosiologi og samfunnsanalyse å ta en titt på både temanummeret og Barlands bok. Elsket eller hatet, sport er et tema som skaper voldsom interesse, engasjement og følelser hos mange.

Teksten er opprinnelig publisert på

Marsj for vitenskap

image (5)

Den 22. april trekker akademikere over hele verden til gatene. Et initiativ fra amerikanske forskere er fanget opp av det globale forskerfellesskapet, og nå planlegges det tilsvarende arrangementer over hele kloden: fra Tokyo, Kuala Lumpur og Buenos Aires til Oslo og flere andre byer i Norge. I Bodø markerer vi dagen med en debatt om vitenskap og vitenskapens rolle i samfunnet. Hva er det så vi ønsker å markere?

March for Science oppsto opprinnelig som en direkte respons på Donald Trumps angrep på akademisk frihet og uavhengig forskning, særlig ovenfor amerikansk klimaforskning. Men budskapet har etter hvert utvidet seg og omfatter nå flere utviklingstrekk man opplever som bekymringsverdige med tanke på akademisk frihet og vitenskapens verdi i det moderne samfunn.

Gjennom det siste året har nyhetsbildet vært preget av oppslag om falske nyheter, alternative fakta, ekkokammer og politisk styring av forskningen. Mot slutten av fjoråret kåret Oxford dictionary «post-sannhet» til å være årets ord. I løpet av noen Brexit- uker i juni og den amerikanske valgkampen i høst, eskalerte bruken av ordet inntil det til slutt ble en del av dagligtalen. Begrepet reflekterer en samfunnstrend der objektive fakta etter hvert har fått mindre innflytelse på opinion og meningsdannelse, enn utsagn som henvender seg til folks følelser og personlige overbevisninger.

Samtidig settes grunnleggende akademiske friheter på prøve av politiske regimer i Europa (Tyrkia og Ungarn) så vel som i USA. Disse hendelsene har på mange måter vært det som for alvor har gjort at forskere har fått øynene opp for hvor raskt grunnfundamentet for akademisk frihet kan endres. Skifte av regjering i et hvilket som helst land kan vise seg å ha seriøse implikasjoner for graden av autonomi og akademisk frihet for så vel universiteter, som forskere og studenter.

Selv om situasjonen i Norge heldigvis ikke er like dramatisk, er de endrede kravene til forskningsfinansiering og samfunns- og arbeidslivsrelevans også en potensiell fare for akademisk frihet, hvor uavhengig forskning – og i verste fall også uredd forskningsformidling på sikt vil kunne erodere. Retten til å drive fri og uavhengig forskning er avgjørende om norske og internasjonale forskere skal bidra til positiv samfunnsutvikling.

I takt med økende bruk av begreper som falske nyheter og alternative fakta står man i fare for at etisk, grundig og god forskning i større grad erstattes med forskningsresultater som er «kjøpt og betalt» for å fremme spesielle ideologiske synspunkter. Det finnes allerede internasjonale vitenskapelige tidsskrifter som publiserer omtrent hva som helst, så lenge man betaler for det. Det er svært problematisk om slik forskning vinner fram på bekostning av akademisk frihet.

Gjennom å true den akademiske friheten og den uavhengige forskningen står man også i fare for at flere forskere tvinges til å følge bestemte føringer i sitt arbeid, avhengig av hvem som finansierer dem. En slik utvikling vil ikke bare være en trussel mot den frie forskningen, men også berøre betingelsene for et opplyst offentlig ordskifte og et velfungerende demokrati.

Bodø er dessuten en universitetsby, og vi som forskere ved Nordlandsforskning og Nord Universitet er del av et globalt forskningsfellesskap. Markeringen av denne dagen handler i så måte om både forskningens uavhengighet, og om viktigheten av akademisk frihet i et demokratisk samfunn, men også om solidaritet med forskere på tvers av landegrenser. Vi kan ikke stilltiende sitte å se på at sentrale forskningsmiljø og universiteter trues med nedleggelse og tilbakeholdelse av forskningsresultater, eller at forskere og studenter andre steder i verden utsettes for menneskerettighetsbrudd og overgrep.

Allerede på 2000-tallet etablerte University of Chicago og flere andre amerikanske universiteter det internasjonale nettverket Scholars at risk. Scholars at risk består av institusjoner for høyere utdanning og skal fremme akademisk frihet og å forsvare forskeres menneskerettigheter verden over. Siden den gang har også mange europeiske universitet meldt seg inn i dette nettverket, deriblant Nord Universitet. Etter hvert har også studenter opprettet et eget internasjonalt nettverk for Students at Risk, og i 2015 tok Nord Universitet imot de første studentene i den forbindelse.

Marsjen og markeringen 22. april 2017 er derfor også en synliggjøring av vår støtte til forskere og studenter som har måttet flykte fra sine hjemland og sine læresteder på grunn av sitt politiske engasjement. Noen av disse bor nå i universitetsbyen Bodø. Her har de fått mulighet til å videreføre sin forskning eller utdanning – en rettighet vi i Norge tar helt for gitt.

22. april marsjerer derfor forskere over hele verden under mottoet «SCIENCE NOT SILENCE» for kunnskapssamfunnet og retten til å «drive med vitenskap, formidle vitenskap, samarbeide for å bygge videre på den beste kunnskapen vi har, tenke kritisk og fremme bærekraftige beslutninger basert på vitenskapelige fakta»

Skrevet av:





Publisert i Avisa Nordland, 19.04.2017


Ny skolestruktur – Et folkehelseperspektiv

Utdanning er den mest stabile indikatoren på sosial ulikhet i helse. Det gjelder ikke bare i Rana, Nordland, eller Norge, men også internasjonalt. Både norsk og internasjonal forskning viser klare sammenhenger mellom foreldres utdanningsnivå og barn og unges helse og utvikling. Så lavt som på 5.trinn har studier vist at foreldres utdanningsnivå gir utslag på barns skoleprestasjoner.

Frafallet fra videregående skole er høyere i Nordland sammenlignet med andre fylker. Rana kommunes folkehelseprofil viser samme tendens. Dette frafallet varierer også med foreldrenes utdanningsbakgrunn. Kommunens folkehelseprofil viser også at andelen 10.-klassinger som trives på skolen er lavere i Rana enn ellers i Norge.

Sosial ulikhet i helse er den største folkehelseutfordringen i Nordland. Derfor er utjevning av sosiale helseforskjeller et viktig satsningsområde i folkehelsearbeidet, både for Nordland fylkeskommune og Rana kommune. Et av de viktigste innsatsområdene for utjevning av sosiale helseforskjeller er barns oppvekst og utdanning. Med andre ord må man starte med barne- og ungdomsskolen om man ønsker å utjevne de sosiale forskjellene i frafallet på videregående skole. Det betyr også at hvilken skolestruktur man går for i Rana kan ha store betydninger for befolkningens helse i fremtiden. Måten man utformer skolestrukturen på kan bidra til enten å utjevne sosiale helseforskjeller eller å øke forskjellen i befolkningens helsetilstand.

Det har ikke vært mangel på gode leserinnlegg om skolestrukturen i Rana Blad, likevel har folkehelseperspektivet vært så å si fraværende i denne debatten. Det er bekymringsverdig. For hva er vel viktigere for et samfunn enn at innbyggerne er friske, ressurssterke og trives i hverdagen? Det er mange måter en stor ‘monsterskole’ i sentrum kan påvirke kommunens folkehelse på. Her vil jeg fremheve tre mulige konsekvenser for folkehelsen lokalt i Rana: fysisk aktivitet i hverdagen, trivsel og byutvikling.

Daglig fysisk aktivitet er svært viktig for helsa vår. I overgangen fra barn til ungdom går aktivitetsnivået for de aller fleste ned. Svært mange slutter med organisert idrett, som tilbyr en arena for fysisk aktivitet på fritiden. Dermed blir skoleveien en viktig kilde til hverdagsaktivitet og fysisk helse for mange ungdommer. Hvordan vil en stor skole i sentrum påvirke ungdommers skolevei? Er konsekvensen at mange ungdommer som ellers ville kunne gått eller syklet til en skole i nærmiljøet nå må ta buss til sentrum hver dag? Hvordan skal den nye skolestrukturen i så fall kompensere for ungdommenes manglende hverdagsaktivitet?

Om man skal tro folkehelseprofilen til Rana har kommunen allerede en utfordring med trivsel blant elevene på ungdomsskolene. Er det utredet hvilke konsekvenser den nye skolestrukturen vil kunne ha for Ranaungdommens trivsel på skolen? Eva Lorentsen og lærerne ved Båsmo ungdomsskole uttrykker bekymring for nettopp dette i sitt leserinnlegg i Rana Blad (publisert på nett 28 mars 2017). Når fagfolk som jobber daglig med ungdom og unges læring uttrykker slike bekymringer er det grunn til å stoppe opp og tenke seg om. Man kan også stille spørsmål ved hvordan den nye skolestrukturen vil påvirke lærernes trivsel i arbeidshverdagen.

Rana, i likhet med Bodø, har vokst og utviklet seg betraktelig det siste tiåret. Denne utviklingen blir i alle fall ikke mindre når en ny storflyplass etter hvert skal bygges og startes opp. I Bodø har man begynt å tenke på hvordan byen skal se ut i fremtiden. Smart Bodø (ny by – ny flyplass) prosjektet er et godt eksempel på det. Hvilken plass har en sentrumsnær storskole i Ranas visjoner for byutvikling langsiktig? Dersom 800-900 ungdomsskoleelever daglig skal oppholde seg i sentrum vil dette definitivt påvirke Ranas bybilde.

Å redusere sosial ulikhet i utdanning blant barn og ungdom er kanskje den viktigste innsatsen kommunen kan gjøre mot sosiale helseforskjeller i befolkningen. Om du fullfører videregående skole eller ikke har særskilt betydning for helsen din senere i livet. Innsatsen kommer for sent om man begynner forebyggingen når elevene er begynt på videregående skole. Ungdomsskoleårene utgjør en spesielt viktig tid for offentlig sektors forebygging av sosiale helseforskjeller i befolkningen. En sunn og sterk befolkning er enhver kommunes viktigste ressurs. Den nye skolestrukturens konsekvenser for folkehelsen lokalt bør derfor være en sentral del av debatten.

Publisert 06.04.2017 i Helgelendingen og Rana Blad.