Risiko ved tidlig topping og idrettens samfunnsoppdrag

Debatten som har pågått i Avisa Nordland den siste tiden om topping og talentselektering i barne- og ungdomsidretten, og mer spesifikt i fotballen og Bodø/Glimt handler om to viktige, men ulike tema.

For det første handler det om hvordan man utvikler gode idrettsutøvere (i dette tilfellet fotballspillere), og hvordan man kan legge til rette for at lovende ungdomsutøvere skal mestre den krevende overgangen til seniornivået. Det andre, og minst like viktige temaet, handler om idrettens rolle i (lokal)samfunnet.

I et intervju med Avisa Nordland peker talentforsker Stig Arve Sæther (NTNU) på noe av den potensielle faren ved å selektere idrettstalenter for tidlig: «hvis man plukker 12-åringer og tror de kommer til å være de beste 20-åringene, så bommer man. Det er lite dokumentasjon på at dette fungerer».

Likevel skriver ANs Stein Sneve i sitt Apropos «det er ingen tvil om at tidlig topping gir bedre fotballspillere». Det er ikke dokumentasjon til å støtte et slikt utsagn i en norsk idrettskontekst. Derimot finnes det mye idrettsforskning som har dokumentert risikoen ved tidlig topping i idretten.

Tidlig topping og selektering øker sannsynligheten for at det som ofte kalles for ‘relativ alderseffekt’ skal inntre. Den relative alderseffekten (RAE) brukes av forskere for å beskrive et bias, eller predisposisjon, for å velge ut barne- og ungdomsutøvere som er født tidlig på året som ‘talenter’.

Forskning har vist at blant unge utøvere kan den fysiske utviklingen og modningen variere ekstremt, noe som igjen ofte gir utslag som en fordel for de barna som er født tidlig i kalenderåret. Praktisk betyr dette at når trenere tror de velger er idrettstalent, er det egentlig et barn med et fysisk, kognitivt og fysiologisk ‘forsprang’ på lagkameratene de velger ut.

Tidlig topping kan videre lede til selvoppfyllende profetier blant trenere. De utvalgte ‘talentene’ får ofte mer treningstid, tettere oppfølging fra klubb og bedre trenere med bedre kompetanse og kvalifikasjoner. Er det da ‘talent’ som gjør at disse utøverne utvikler seg raskere og bedre sammenlignet med sine jevnaldrende? Resultatet av slike seleksjonsprosesser blir fort at trenere og klubb klapper seg selv på skuldra for å ha valgt de riktige utøverne, når de egentlig bare har lagt til rette for bedre sportslig utvikling for en utvalgt gruppe barne- og ungdomsutøvere.

Faglig er det derfor grunn til å stille spørsmål rundt hvorvidt tidlig topping skaper gode idrettsutøvere. Det er ingen selvfølgelighet at tidlig selektering er den beste eller eneste veien til toppidrett på seniornivå.

Den andre delen av denne debatten handler om idrettens rolle i samfunnet. Politisk er det liten tvil om hva idrettens samfunnsoppdrag er. Store deler av statsstøtten norsk idrett blir tildelt årlig er basert på idrettens bidrag til folkehelsen. Organisert idrett skal bidra til folkets fysiske aktivitetsnivå. I den siste idrettsmeldingen til Stortinget vektlegges særlig at norsk idrett skal være for alle og at ingen skal ekskluderes.

Forholdet mellom topp- og breddeidrett er mye debattert, men forskningsmessig lite dokumentert. Det hevdes på den ene siden at breddeidrett er grunnlaget for toppidrett.

På den andre siden er det en allmenn oppfatning at toppidrettsutøvere er forbilder som motiverer barn og ungdom til å være fysisk aktiv gjennom organisert idrett.

Men hva skjer med motivasjonen til barna som ikke blir utpekt som ‘talenter’? Hvordan påvirker toppidrettens logikk deres idrettsglede og aktivitetsnivå?

Mantraet om at ‘topp skaper bredde’ er det flere norske forskere som sår tvil om. Det er få idretter som opplever økt rekruttering når enkeltutøvere hevder seg internasjonalt.

Toppidrettens selekteringsmekanismer bidrar heller til å skyve barn og ungdom vekk fra organisert idrett gjennom å fortelle dem at de ikke er flinke nok til å spille.


Publisert i Avisa Nordland og Rana No, 18.08.2017


 

Advertisements

Boksing, Kvinner og OL

Boksing har tradisjonelt vært tett tilknyttet menn og maskulinitet. I Norge kan det virke som dette har endret seg de siste årene. Hovedårsaken kan i stor grad sies å skyldes Cecilia Brækhus og hennes suverenitet som verdens beste profesjonelle bokser.

Nylig bokset Brækhus foran et fullsatt arena hjemme i Bergen. Hun er fortsatt ubeseiret, og er den første som har klart å samle alle fem verdensmesterbeltene. Brækhus har blitt fremhevet som en viktig årsak til at forbudet mot profesjonell boksing ble opphevet desember 2014. Uavhengig av hva man mener om profesjonell boksing er det liten tvil om at Brækhus har endret hva mange nordmenn forbinder med boksing. Mens boksing i stor grad forbindes med menn internasjonalt, vil nok Brækhus være det første nordmenn flest tenker på når temaet boksing kommer opp.

Idrett er en mektig symbolsk samfunnsinstitusjon, og en samfunnsarena hvor sentrale verdier, normer og maktstrukturer kontinuerlig reflekteres, feires og diskuteres. Idretten snakker derfor også kontinuerlig om kjønn og kjønnede betydninger i samfunnet. Derfor er holdningsendringene toppidrettsutøvere som Brækhus er med på å skape et viktig bidrag for å fremme likestilling, både i og utenfor idretten.

Selv om Brækhus har bidratt til at koblingen mellom ‘kvinner’ og ‘boksing’ er den største selvfølgelighet i Norge, er kvinnelige boksere i stor grad marginalisert internasjonalt. Spesielt i amatørboksing har likestilling for kvinnelige utøvere en lang vei å gå.

Frem til 2012 var boksing den eneste olympiske sommeridretten hvor kvinner ble nektet adgang. De Olympiske Lekene i London i 2012 ble derfor historiske når kvinneboksing endelig fikk innpass på det olympiske programmet. Til sammenligning har herreboksing vært en olympisk gren siden OL i St Louis i 1904.

Når kvinnene endelig slapp til i den olympiske ringen innebar dette kun et minimalt antall utøvere. I London 2012 fikk kvinnene bare konkurrere i 3 vektklasser. Normalt konkurrerer kvinner i 10 ulike vektklasser. For herrene er alle ti vektklassene på det olympiske programmet. Kvinnene ble tildelt 12 plasser per vektklasse i OL 2012, mens de største vektklassene for herrene hadde hele 28 plasser. Dette betyr at i OL i London fikk 36 kvinnelige boksere fra hele verden delta, mot om lag 250 mannlige boksere.

Etter OL i London hadde mange håpet at antallet vektklasser og utøverplasser for kvinnene ville øke til OL i Rio 2016. Dette skjedde ikke. I fjorårets OL var det fortsatt bare 36 kvinnelige boksere som fikk delta.

Kvinnene har fått innpass i en idrettsarena som de tidligere var utestengt fra, men bare minimalt. Det fåtallet som har sluppet til i den olympiske bokseringen er der under forhold de har liten mulighet til å påvirke selv. Debatten rundt hvorvidt kvinnelige boksere skulle tvinges til å bokse i skjørt under OL i London 2012 er et skrekkeksempel på dette.

Nylig offentliggjorde den internasjonale olympiske komite (IOC) programmet for Tokyo 2020. IOC lover verden «a more youthful, urban and gender equal Olympic Games». Overordnet gir IOC et mer likestilt OL for kvinnene. Tokyo 2020 vil ha den høyeste kvinnedeltakelsen i de Olympiske Lekenes historie med hele 48.8%. Dette er gledelige nyheter for alle som støtter verdiene norsk idrett og idrettspolitikk er tuftet på.

Også kvinneboksing får et løft i Tokyo. I samarbeid med det internasjonale bokseforbundet (AIBA) lanserte IOC at kvinneboksingen skal øke med 2 vektklasser i 2020. For å ikke øke antallet utøvere i OL totalt vil herrene miste to av sine vektklasser. Konkret betyr dette at 44 av utøverplassene overføres fra herrene til damene. Det er trist å se at herrene mister to av sine vektklasser for å gjøre plass til kvinnene, men selv med disse endringene er kjønnsubalansen betydelig i olympisk boksing. I 2020 vil kvinneboksere ha 80 plasser, mens herreboksere vil ha ca. 205. Dette er Tokyo 2020, de mest likestilte olympiske lekene noensinne.

Utenfor OL har AIBA introdusert to nye konkurranseformer for sine eliteutøvere: World Series Boxing (WSB) og AIBA Pro Boxing (APB). Disse internasjonale elitekonkurransene er utelukkende for mannlige boksere. Slik jobber AIBA på en side for større inkludering av kvinner (gjennom OL), og på den andre siden bidrar de til å opprettholde marginaliseringen av kvinnelige utøvere med egen praksis i WSB og APB.

Inkluderingen av kvinneboksing i OL i 2012 representerte et viktig første steg mot diskrimineringen av kvinneboksere internasjonalt. Økningen med 2 vektklasser i Tokyo 2020 er et godt steg nummer videre. Jeg håper at denne utviklingen fortsetter slik at kvinneboksere kan ende opp med like mange utøverplasser som sine mannlige kolleger i OL i fremtiden. Jeg håper også at IOC og AIBA vil fortsette å jobbe for like vilkår og muligheter for kvinnelige og mannlige utøvere, slike begge idrettsorganisasjonene har uttalte politiske mål om gjøre.


Publisert i Dagens Næringsliv, 12.07.2017


 

Umulig å drive toppidrett i Nord-Norge?

Tar man utgangspunkt i sportsjournalistikken i de lokale mediene kan man kanskje tro at det bare er Bodø/Glimt, I.K. Grand og BHK som driver toppidrett i Bodø. Idrettsbildet i byen vår er langt mer nyansert enn det ofte fremstilles som i media. Det er bodøutøvere i mange idretter som hevder seg både nasjonalt og internasjonalt, men deres prestasjoner får sjelden oppmerksomheten de fortjener. Dette gjelder (dessverre) spesielt våre kvinnelige toppidrettsutøvere.

Sesongen 2016/2017 tok jeg min første Norgesmestertittel som seniorutøver i boksing. Jeg ble ikke bare Norgesmester, men fikk også Norges Bokseforbunds Forbundspokal som beste norske kvinnebokser 2016/2017. Dette er en prestasjon ingen kvinnelige boksere fra Nord-Norge har oppnådd tidligere. Det er heller ingen boksere fra Bodø som har fått Forbundspokalen i seniorklassen før. Eirik Bottolfsen er nærmest med sin Forbundspokal i ungdomsklassen i 1994.

Etter jeg ble norsk mester har jeg forsøkt å ta steget videre fra det norske toppnivået opp til et høyere, europeisk nivå. Dette har vist seg å være svært utfordrende. Det er dyrt å drive toppidrett, spesielt når du ønsker å bo i Nord-Norge. Det hjelper ikke at jeg er kvinne. For å gjøre ting enda vanskeligere driver jeg med en idrett det er mange fordommer mot. Etter 13 år med boksing har jeg erfart en ting: ingen vil sponse kvinneboksere. Fra næringslivets side forstår jeg det godt. For hva kan jeg tilby? En logo trykt på en drakt som aldri blir vist frem?

Sportsjournalistikken i nasjonale og lokale medier er i stor grad dominert av menn. I sportsjournalistikken blir mannsidretten brukt som symbol på idretten. Menn og maskulinitet blir oppfattet som det generelle og nøytrale. Stort sett er det menn som skriver om herreidrett, og da særlig herrefotball. Flere nasjonale og internasjonale undersøkelser viser at mannsidretten blir mest omtalt i mediene, mens kvinneidretten marginaliseres. Nylig har Bodø Nus egne sportsjournalist Egil Rogstad undersøkt kjønnsrepresentasjon i norsk sportsjournalistikk i sin masteroppgave ved Fakultet for samfunnsvitenskap på Nord universitet. Hans undersøkelser viser at det er klare forskjeller på hvordan mannlige og kvinnelige utøvere blir fremstilt i media. Det er også langt færre saker om kvinnelige utøvere enn om mannlige utøvere. I tillegg troner herrefotballen ubestridt på toppen av sportsjournalistikkens hierarki året rundt.

 

Vi som driver med andre idretter blir unntaksvis løftet frem og synliggjort i media. Dessverre er det slik at medieoppmerksomhet er en viktig faktor for sponsorer. Lokale og nasjonale mediers ensidige fokus på herreidrett og herrefotball gjør det vanskeligere for oss som står utenfor å bli sett og hørt. Dette sender også sterke signaler til unge jenter i idretten: kvinneidrett er ikke like mye verdt som herreidrett.

Jenter har i mye mindre tilgang til forbilder på idrettsarenaen enn gutter. Gutter kan vokse opp med en drøm om å leve av idrett, jentene har ikke den samme muligheten.  For en stund siden holdt jeg en boksetrening for et fotballag med jenter i 11-12års alderen. En av jentene syns dette var fantastisk gøy og spurte meg hvor mye penger jeg tjente som Norgesmester i boksing. ‘Ingenting’ sa jeg. Jeg har aldri fått betalt for å bokse. Sannheten er at å være kvinne og drive toppidrett er et evig pengesluk. Jeg føler meg mer som et eksempel til skrekk og advarsel enn et forbilde for jenter i Nord-Norge som vil satse på boksing og kampsport.

Når jeg reiser ut i Europa for å få den internasjonale matchingen jeg trenger for å utvikle meg sportslig, er det jeg som privatperson og Bodø Bokseklubb som tar de største regningene. Dette har verken jeg eller bokseklubben råd til og resultatet er at jeg blir stående fast som utøver. Jeg møter utøvere fra andre land som har helt andre økonomiske rammer og støtteapparat enn hva jeg har hjemme i Bodø.

Sesongen 2017/2018 har jeg bare bokset 4 kamper. Hver kamp har hatt en prislapp på ca. 13.000 – 20.000kr. Sportssjefen i Norges Bokseforbund anbefaler eliteboksere som meg å bokse 14-20 kamper i sesongen. Jeg er milevis unna dette målet. Som en løsning på denne problematikken får jeg ofte høre at jeg må flytte til Oslo, slik at reisekostnadene ut til de europeiske turneringene blir mindre. Skal det være sånn? Jeg er allerede Nord-Norges eneste kvinnelige elitebokser. Er det virkelig umulig å bo i Nord-Norge og drive toppidrett som kvinnelig idrettsutøver?


Publisert i Bodø Nu, 09.07.2017


 

Sharing The Arctic Spirit

Synkende deltakelse i frivillig sektor har vært en tendens de siste årene. Frivillige lag og foreninger mister medlemmer og rapporterer og lavere engasjement lokalt. Det er vanskelig å få folk til å stille opp på frivillig basis. Spesielt små lokale idrettslag føler på denne problematikken. Det kan virke som det er blitt vanskeligere å drive idrett på tradisjonelt norsk vis, hvor frivillig arbeid er helt sentralt for at idrettslaget skal bestå. Hverdagen er mer hektisk og stressende både for voksne og barn. Mange føler på tidsklemma og har ikke tid til å gjøre en jobb for det lokale idrettsmiljøet. I små byer og tettsteder blir kanskje spesielt aktiviteten i lokale idrettslag sårbar. Det er mange eksempler på idrettslag som blir lagt ned fordi ingen overtar når den lokale ildsjelen gir seg.

I tillegg til at det har blitt vanskeligere å få folk til å stille opp frivillig, er frivillige organisasjoner preget av en samfunnsutvikling mot en stadig økende grad av profesjonalisering. Økende profesjonalisering er et utviklingstrekk i både frivillig og offentlig sektor. I barne- og ungdomsidretten ser man blant annet eksempler på slik profesjonalisering gjennom en større forventning til innkjøp av dyrt toppidrettsutstyr og talentselektering og topping blant yngre barn.

Den norske idrettsmodellen er bygd på frivillighet og dugnad. De fleste lokale idrettslag har ikke økonomi til å betale profesjonelle trenere eller daglige ledere for dens slags skyld. Driften av norsk idrett er fortsatt totalt avhengig av arbeid på frivillig basis. Da er det godt å vite at frivilligheten enda står sterkt i Bodø og Nordland. Det fremste eksempelet på dette akkurat nå er arbeidet som legges ned i det kommende mega-arrangementet Barents Summer Games.

I fjor ble det klart at Norge skulle arrangere Barents Summer Games september 2017. Dette er første gang Barents Summer Games arrangeres i Norge. Bodø Idrettsråd og Nordland Idrettskrets har fått i oppdrag av Barentsidrettens samarbeid (Barents Sport Committee) å arrangere årets største idrettsfest i Barentsregionen. Målet med Barents Summer Games er å fremme samarbeid, vennskap og kulturutvikling i Barentsregionen. Det skal være en møteplass for utøvere, trenere og ledere fra Nord-Norge, Nord-Sverige, Nord-Finland og Nord-Russland.

1.–3. september møtes over 1000 deltakere fra 15 ulike idretter og 4 nasjoner i Bodø. Dette er helt unikt. Som idrettsarrangement er dette (antakeligvis) det nærmeste Bodø by noen gang vil komme å arrangere et OL. For å gjennomføre dette internasjonale idrettsarrangementet samarbeider Nordland Idrettskrets og Bodø Idrettsråd med 15 lokale idrettslag. Disse idrettslagene er tekniske arrangører for sine idretter under Barents Summer Games. Hver av Bodø-idrettslagene legger ned hundrevis (om ikke tusenvis) av timer med dugnadsjobb i planleggingen, oppkjøringen og gjennomføringen av Barents Summer Games.

I tillegg til den enorme dugnadsånden fra bodøidretten trengs innsatsen til ca. 300 frivillige gjennom helga når konkurransene avholdes. De frivillige skal være alt fra løypevakter til tolker. Med andre ord: uten frivillighet innsats hadde det ikke vært mulig for Bodø å arrangere Barents Summer Games. Bodø idrettsråd og Nordland Idrettskrets er totalt avhengige av sine 15 lokale og frivillige arrangørklubber.

Bodø (og Nordland) har god grunn til å være stolte av dugnadsånden i sine lokale idrettslag. I en samfunnstid som hyller det perfekte, det individuelle og enkeltmenneskers prestasjoner, er det lett å være egoistisk. Bodø og Nordlands engasjement i Barents Summer Games viser at det fortsatt er mange i regionen vår som ser verdien i å legge ned frivillig arbeid for at barn og ungdom skal vokse opp med gode opplevelser i Barentsidretten.

 


Publisert i Avisa Nordland, 19.06.2017


 

Journeymen, Health Risks and Commercialization in Professional Boxing

Arguments against professional boxing are usually based on medical or ethical premises. There is little doubt that competing in boxing or other combat sports involve some level of health risk. However, medical research does not provide unconditional or unquestionable proof that the health risks of boxing are significantly greater than in other full contact sports such as ice hockey or American football (see studies by Bianco et al., 2013, Gessel et al., 2007, Loosemore et al., 2007 and Viano et al., 2005).

Ethically, the management of these risks is a matter of consent. As stated in LFHV’s manifesto, when men and women enter into boxing matches or engage in sparring, it is not without expecting to be hit in certain ways and with specific degrees of force. In other words, boxers consent to these “violent” acts of fighting. This holds true for both AIBA boxers and professional boxers. However, there is an important distinction between AIBA boxing (e.g. Olympic boxing) and professional boxing.

While AIBA boxing, like sport in general, is based purely on a meritocratic principle; athletic achievement alone should decide who the champion is, and the competition should (at least in principle) be open to everyone. This is the case in AIBA boxing and most other professional sports. Through European, Asian, African, American and World Championships, you have to qualify to compete in the boxing event of the Olympic Games. However, in professional boxing this meritocratic principle is absent. The reigning champion does not automatically face the number one contender in their weight division. Their opponent is often decided by a number of factors, such as which opponent can generate the most commercial interest and revenue, or who the champion (or their management team) sees fit to fight. In professional boxing, athletic performance is not the only criteria, but is just one of many other influencing factors. In this sense, professional boxing is not organized in the same way as other elite sports.

In an interview with Channel 4 News, Mark Turley – the author of “Journeymen”, states: “People assume boxing is a sport, and it isn’t. It is a business”. In his book, he describes the story of journeymen in professional British boxing. These are modern-day boxers who lose professional fights for a living. For every young boxer with an impressive fight record, there are at least a dozen journeymen lurking in the shadows. The implicit understanding is always that the journeyman is not fighting to win. Journeymen in professional boxing exist to help build impressive winning statistics of fighters who boxing promoters are looking to turn into ‘the next big thing’. Consequently, should the journeyman happen to win, boxing promoters might stop booking him/her, meaning they might lose their livelihood as a professional boxer. For instance, British journeyman Johnny Greaves fought 100 times in his career. He only won four of his fights. In order to survive as a journeyman, professional boxers like Greaves must learn to fight and lose without getting hurt. As Greaves states when interviewed, “There is a way to lose, believe it or not. You can lose well, or you can lose badly”. Losing badly means being knocked out in a fight; a knock out means that the journeyman is not allowed to fight for four weeks, which could cost him much-needed income. Knockouts also imply greater risk of head injuries, damaging the career as a professional journeyman.

 

The entertainment logic and commercial principles of professional boxing makes this part of professional combat sport more showmanship than true sporting competition, at least when comparing it to the AIBA boxing based on the principles of the Olympic Movement. Unsurprisingly, there are no journeymen in Olympic boxing.

Discussing the ethical differences between sport-based fighting and violence, the journeymen of professional boxing represent something of a grey area. Journeymen can fight as frequently as once a week, and while many appear to successfully manage a career in losing fights, this aspect of the sport has produced some brutal tragedies. Deaths in the ring, or shortly after fights, have long been a part of professional boxing. While deaths also have occurred in Olympic-style boxing, these are, alongside serious injuries, more frequent in professional boxing (see Gems, 2014 for an historical overview). When journeymen are fighting more regularly than other professional boxers are, it stands to reason that their risk of developing traumatic brain injury is higher, simply because most sport injuries occur in game/competition scenarios.

While professional journeymen consent to being hit, just as any other boxer does, the competition is not always fair and their boundaries are not always respected. In this sense, their fights do not always constitute mutually respectful competition. The journeymen’s stories are often purposefully ignored, yet they represent the reality of the boxing business. Is it fair competition when a champion-to-be faces a boxer who knows he is booked to lose? When uneven fighters are matched against each other in professional boxing, it is problematic because it poses an increased health risk for the journeymen. These practices also challenge the notion of professional boxing as ‘sport’, because the match-making appears to be based more on commercial interests than on athletic achievement, skill and performance. Yet the practice of using journeymen to advance the careers of up and coming fighters is widely accepted as a part of professional boxing.

Writing this post, my main point has been to draw attention to these ethical, and sporting distinctions between professional boxing and AIBA (Olympic) boxing. My experience as an Olympic style competitive boxer is that generally, people have little knowledge of these differences, although they have large-scale consequences for the athletes participating in these different forms of competitive boxing. For me, Olympic boxing represents a sport in line with the LFHV campaign and manifesto, while professional boxing is just as much entertainment and business, as it is sport. More research is needed on the ethical and moral implications that the use of journeymen has for professional boxing. There is also a need for knowledge about how the frequent fighting patterns of journeymen – as well as their intention to lose – relates to health risks in the ring. On that note, I would like to end this text with a quote on the darker sides of professional boxing by the American author Thomas Hauser:

“The business of boxing… is the red light district of professional sports, an area marked by greed and corruption, rife with shifting alliances and private wars; a world where promises take funny bounces, and one is best to heed the referee’s warning – ‘protect yourself at all times’” (Hauser, cited in Heiskanen, 2012: 44)


Originally published on lfhv.org